backstage etc.

Umotivert bilde av trutis og ny leppestift.

Ja, men jeg veeeeeeet. Det er drita kjedelig og irriterende når folk bytter bloggadresse, og selv har jeg mange ganger latt være å legge til den nye adressen i bokmerkelista, bare fordi…. fordi uvisst grunn, egentlig. Irriterende, bare.

Men nå er det sånn at jeg må bytte bloggadresse, og jeg er faktisk ganske positivt innstilt selv. Nå er jeg friere til å styre alt. Den kommer til å være dritbra å lese fra mobil. Se bedre ut. Aldri ligge nede. Det blir bra.

Jeg blir veldig glad hvis dere lagrer nytt bokmerke og blir med videre. Kom kom kom!

Håper alle får en fin tirsdag. Vi skal spise fruktmos, og så skal vi ut og strekke nesa mot Oslo-solen.

Idag var jeg på kafé med en av søstrene mine. Hun kjøpte seg en blåbærmuffins som hun begynte å hakke løs på med gaffelen.

«Hva gjør du?»

«Plukker ut og spiser blåbærene»

Hun går på lavkarbo.

Som mange andre for tiden synes søster´n det er fint med nagler på kragen. Så for noen dager siden trasket hun inn på Body Map, den litt mørke butikken på Arkaden som selger rockeklær – og nagler. Vet dere hva de sa når hun kom?

«Hei, jeg lurte på om dere hadde….»

«Nagler du kan feste på kragen din, eller?»

Hahahahahahaha!

Som alle andre Oslo-mammaer tar jeg på joggeskoene når jeg skal «trene» = gå på trilletur = gå på kafé.

Etter en uke med helvetessyken i hus, går vi en rolig, deilig helg i møte. Vi skal bare slappe av, bli friske, se på DVD-er, prøve å spise middag for første gang på evigheter, sove midt på dagen……

«Eh, har du glemt at vi skal til Viksfjord i helgen?»

JAHA.

Og la meg fortelle dere hva vi skal der: møte en hævv med håndtverkere som skal komme på befaring og gi oss anbud for hva det vil koste å pusse opp hytta. Vi skal møte det førsta firmaet imorgen klokka 12, på hytta som ligger to timers bilkjøring og en våt skogssti unna Oslo. Det jeg har lyst til: ligge på rygg med en pose smågodt på magen. Det jeg ikke har lyst til: Dra frem koffertene fra støvet under senga. Pakke, brette, bære. Kjøre bil. STOPP NÅ, HAN ER BILSYK!. Tunge støvler og oppoverbakke. Amme på ene armen og redde toåringen fra å drukne med den andre. Fryse og få brystbetennelse og bli sulten. HVORFOR MÅTTE VI GJØRE DETTE AKKURAT DENNE HELGEN, DU ER DUM, JEG SLÅR OPP.

«Du sover på sofaen og tar Luka, jeg sover på soverommet med Scott».

Småbarnslivet er ikke alltid like romantisk.

Idag tidlig kommer han inn og spør hvordan natten gikk, og jeg svarer med grøtete stemme at vi var mye våkne og feberen var høy, og ååååh så trøtt jeg er, forklarer jeg, mens jeg kniper igjen øynene og venter på at han skal svare han blir hjemme fra jobben.

«Uffda. Men kom deg opp, jeg drar på jobb nå»

Vi har hatt pannekaker til frokost, macaroni til lunsj, satt verdensrekord i flest sammenhengende visninger av Løvenes Konge og sittet i en sammenflettet haug i sofaen og lest Albert Åberg.

Presterte å si til toåringen: når du blir frisk skal vi dra på lekebutikken og kjøpe noe du har ønsket deg, jeg synes vi skal ha en regel at man alltid skal få noe fint etter man har vært syk.

Glemte et øyeblikk at små barn er syke cirka 76 ganger i året.

Før jeg sovnet igår kveld kjente jeg at jeg var litt sliten, så jeg måtte ta en liten peptalk med meg selv.

Jeg: dette går bra, imorgen gjør jeg noe ekstra hyggelig, så kommer jeg meg over kneika.

Jeg: Ja! Jeg vil gjøre noe dyrt!

Jeg: Neeei, ingen impulskjøp i 2012, var det ikke sånn?

Jeg: Herregud, som om jeg noen gang har holdt et nyttårsforsett. Impulskjøp er jo min greie!? Impulskjøp er MEG.

Sånn holdt jeg på en stund, og femten minutter senere sovnet jeg med et smil om munnen og en avtale med meg selv om å kaste sminkepungen og kjøpe alt nytt fra Armani på Steen og Strøm.

Ikke bare har Mari lovprist denne sminken, men søsteren min sier hun har begynt med en ny tidsregning: livet før og etter foundationen fra Armani.

Så våknet jeg opp til Den Store Armanidagen og ble møtt av to lysegrønne slakt, det vil si mannen og toåringen, oppå hvert sitt håndkle og med hver sin bøtte ved siden av seg på stuegulvet.

Livet er en bitch og så dævver du.

Idag er det fredag og jeg er fortsatt skranglete i formen fordi jeg var på fest på mandag.

Det er «litt» annerledes å dra på fest når man har barn.

Du har mobilen i hånda med volum ekstra høyt og dobbel vibrasjon, og du vet at når som helst begynner den å dure og barnevakten i andre enden sier noe om våkne barn og øreverk og kom deg hit, og da er det bare å legge beina på ryggen og være hjemme straks. Derfor må man stressfeste. På bare et par timer må man gjøre opp for årsunderskudd på drikking, dansing, mingling og kjærestetid, og det sier jo seg selv at det ikke er noen suksessoppskrift, egentlig.

Vi så første episode av tv-serien til mannen på storskjerm, jeg tvang mannen til å ta bilde av meg, FORDI JEG HAR BLOGG OG EN BLOGG ER FAKTISK AVHENGIG AV BILDER, RULL MED ØYNENE SÅ MYE DU VIL MEN SÅNN ER LIVET, ELSKLING, og så la han armen min over skulderen sin og slepte meg hjem.

Dagen etter var det ingen som lot meg sove ut, og jeg lider fortsatt. Men c´est la vie når du er mor og likevel drar ut og hører på dunk dunk og sier neitakk til vann.

Nå har jeg vært ute, i noe som kan ligne på vårsol (ikke la dere lure, det er så vidt mars), og drukket kaffe og handlet kjøttdeig og hentet pakke på posten. Jeg hadde bestilt en svær pappeske med svenske bøker, og den første jeg skal lese er denne. Jeg siterer fra baksiden av boka: Få det gjort! Ger dig ett vattentätt system av rutiner och verktyg som hjälper dig att lyckas på den nivå där arbetet faktiskt sker: på skrivbordet och i ditt huvud. 

Jatakk.

Med to små, fulltidsjobb, en mann, et hjem, og ja, alt som hører til i et liv, så tror jeg effektivitet er et nøkkelord om man vil oppleve et snev av harmoni, og boka lover svart belte i «vardagseffektivitet». Jeg elsker selvhjelpsbøker og hvordan de alltid gir meg troa på at jeg skal bli et bedre menneske. Akkurat nå tror jeg helt oppriktig at jeg skal bli så effektiv som jeg alltid har drømt om å være, og jeg kan tydelig se for meg hvor deilig det skal bli. Hvor mye jeg skal få gjort. Hvor glad jeg skal være. Hvor godt jeg skal sove om natta. Hvor lite dårlig samvittighet jeg skal ha.

«Karine, hvem?»

«Karine, hun effektive, vet du. Hun som alltid leverer før deadline, har nystrøkede klær og ryddig pult»

«Hun, ja»

Jeg kom meg ikke inn på bloggen fra mandag kveld til onsdag kveld. Vet ikke om jeg hadde uflaks de gangene jeg forsøkte, eller om den har ligget nede hele tiden. Jeg vet bare at det er driiiiiiit irriterende.

Det blir litt som å flerre av seg alle klærne og stå naken på trappa til en som bare grynter ut av brevsprekken: ikke nå, Karine. Jeg bøyer knærne og trekker i kjolen, drar den opp langs bena, knepper igjen, og tusler hjem med senket hode.

Litt sånn.

Har for øyeblikket fire deciliter maroccanoil i håret og avventer situasjonen. Neste problem ut: samme kjole, to farger – hvilken skal man velge? Jeg heller mot den blå, selv om jeg tok fargeanalyse da jeg var 14 og fikk vite at jeg ikke skal bruke så kalde farger. De var visst forbeholdt de som kunne kalle seg vinter, de.

Hvis man ikke har vært hos frisøren på 5 måneder. Og hvis man har stekt håret under thailandsk sol i fire uker, glemt å bruke hårkur og hårolje, hatt hele kråkereiret surret hardt inn i strikk døgnet rundt, for så å oppdage at alle hårtuppene har delt seg i fire. Og hvis man gjør denne oppdagelsen 12 timer før man skal ut et sted og se representabel ut.

Da lurer jeg: kan man være sin egen frisør, med kjøkkensaks foran speilet på badet, og oppnå bra resultat?

Suksesshistorier søkes.

Så spiser vi noe godt, drikker et ekstra glass, kaster sokkene inn i hjørnet og legger beina på bordet. Og når barna våkner tidlig imorgen, da later vi som vi ikke hører det, så mannen går opp og lar oss sove en time ekstra. Når vi hører lyden av bacon i stekepannen, da står vi opp med hendene rundt puppene, stikker hodet ut av soveromsdøra og spør forsiktig: er det frokost jeg lukter? 

Ja, sånn gjør vi det.

Giraffbarnet, hundevalpen, kattungen og løveungen tenker: hmm, nå er jeg trøtt. Jeg legger meg ned her og sover litt, jeg.

Menneskebarnet tenker: hmm, nå er jeg trøtt. Da skal jeg faen ikke sove!

Eller:

Hmm, nå er jeg trøtt. Men jeg gidder ikke sove hvis ikke jeg får ha puppen i munn samtidig som jeg bysses i minimum 30 minutter.

Eller:

Hmm, nå er jeg trøtt. Men jeg gidder ikke sove mer en 20 minutter, selv om jeg egentlig kjenner jeg trenger et par timer på øyet.

Babyer er fantastisk søte og myke og gode – men ikke særlig smarte.

Jeg fungerer ikke uten søvn. Jeg er ikke en sånn som kan sove fem timer hver natt og bare godta at det er en del av småbarnslivet. Ta fra meg to timers nattesøvn og jeg er på randen av sammenbrudd. Derfor har jeg lest 42 bøker om barn og søvn, blitt rutinepetimeter og trent på å sove godt i egen seng fra første barseluke. Nå tenker Scott: hmm, nå er jeg trøtt. Tror jammen jeg bare skal sove et par timer, jeg. 

De blir ikke alltid levert som sovebabyer, men det er verdt hvert minutts innsats å omvende dem. Søvn er jo noe av det beste livet har å by på, spør du meg.

Synes vi ligner, jeg. Det er noe med blikket.

Kansas, USA, år 1985. Den babyen på bildet var meg. Ikke en gjeng som var så opptatt av fastelaven, det der.